Vi var et nytt produktteam. Det vil si, før sommeren var vi et prosjekt med tydelige rammer, forventninger og budsjett. Vi mottok en overordnet plan en gang i halvåret som sa hva vi skulle lage, og målet var å få til det på en god måte. Men så ble vi et produktteam. Ingen sa lengre: dette skal dere lage. Hvordan skulle vi starte? Vi ønsket å jobbe på denne nye måten. Så absolutt! Men vi visste ikke helt hvordan. Vi trengte en retning, og det var også andre rundt oss som trengte å vite hva vi hadde fokus på.

Vi var et tverrfaglig team på fem som jobbet på NAV med arbeidsrettede digitale verktøy. Tre utviklere, en produkteier og meg: en UX-designer. Vi levde i en "kontinuerlig utviklings"-verden. Vi hadde svære applikasjoner ute i prod som skulle forvaltes og bli bedre. Vi skulle nok fortsette å jobbe videre med de, og kanskje skulle vi lage noe nytt. Det var masse vi kunne ta tak i - men hva var viktigst å ta tak i først?

Vi ble inspirert av Lean Canvas, Business Model Canvas, OKRs og presentasjon fra Finn.no om ambisjoner og mål. De ulike elementene vi jobbet med ble ambisjon, problem, verdi til bruker, verdi til organisasjon og hvordan måle at vi oppnår denne verdien. Dette ble en tom mal med diskusjonspunkter, og ble etter hvert kalt ambisjonskanvas. Håpet var at dette kunne skape et grunnlag for arbeidsmøter for å hjelpe oss å komme i gang med de viktige og riktige diskusjonene rundt hvor vi ville, hva vi skulle prioritere og hva vi ville oppnå.

The Design of Everyday Things - Bok av Don Norman. Illustrasjon av Anca doodles

I vår bransje bør målet aldri være "å lage noe". Å ha laget noe gir ikke verdi i seg selv. Et nytt produkt er ikke automatisk et nyttig produkt. Se for deg den fantastiske tekannen som er bokomslaget på Design for Everyday Things av Don Norman. Her kan en tenke at noen hadde satt seg målet om å lage en tekanne. Og så laget de en tekanne. De oppnådde målet. Det kan ingen si noe på. Men var det nyttig? Vil brukeren av denne tekannen kunne bruke den? Var det riktig å bruke tid på å lage noe som ingen trenger?

1. Vurderte ambisjoner og problem: Hva ville vi oppnå? Hvilke problem var viktig å løse?
2. Hvilken verdi kunne vi skape for både bruker og organisasjon?
3. Prioriterte ambisjonene. Satte ett fokus!
4. Fant måltall. Hvordan kunne vi vite at vi gikk i retning av ambisjonen?
5. Hvilke tiltak skulle vi gjøre for å nærme oss ambisjonen? Idémyldring. Lage hypoteser, prodsette, teste og lære.

I arbeidsmøte med alle i teamet snakket vi om hva vi ønsket å oppnå. Dette ble ambisjonen. Vi valgte å bruke begrepet ambisjon fordi mål, målbilder og verdiforslag hadde folk i organisasjonen og teamet så mange ulike assosiasjoner til allerede. Ambisjon var et fint begrep som ga oss noe å strekke oss etter.

Det var tydelig for oss at det ikke var vits å snakke kun om ambisjoner hvis det ikke fantes noe problem det var verdt å løse. Så på første arbeidsmøte hadde vi fokus på både ambisjon og problem. På forhånd ante vi ikke hvor mange ambisjonskanvaser vi kom til å ende med, så vi holdt antallet åpent og jobbet med flere på en gang. Vi bygget dette på eksisterende brukerinnsikt, domeneinnsikt og overordnede mål i organisasjonen.

Å konkretisere en ambisjon på riktig nivå var veldig utfordrende. For vi elsker jo å snakke om løsning. Det er jo det vi er gode på! Vi er problemløsere som lager ting.

Så hver gang noen begynte å snakke om hvordan vi skulle løse dette, gjentok jeg disse spørsmålene i ulike varianter: "Hva ønsker vi å oppnå?". "Hva ønsker vi EGENTLIG å oppnå?". "Hva vil det gi av verdi til brukeren?". For å fange essensen av det vi snakket om. Samtidig parkerte vi tanken om løsning på en lapp. Det var jo ikke det at det var uinteressant. Det var bare ikke nå vi skulle diskutere hvordan. Vi skulle ha fokus på hva vi ønsket å oppnå i lengden.

Vi trengte å tydeliggjøre hvilken situasjon vi ønsket å gjøre bedre, og for hvem. Problemet var ikke på et detaljert, brukergrensesnitt-nivå, men på et overordnet nivå. Et problem som var stort og viktig nok.

Noen av problemene vi diskuterte var antagelser vi hadde hørt i organisasjonen eller vi hadde selv, og andre problemer visste vi om fra brukerinnsikt. De problemene som var antagelser visualiserte vi tydelig ved å skrive store spørsmålstegn på. Det gjorde vi fordi at det ikke skulle bli sannheter, men minne oss på at dette måtte vi ta tak i og utforske senere.

Hva er det ambisjonen forteller noe om? Er det hva vi skal oppnå for bedriften? Eller for brukeren? Jeg opplevde det som kunstig å skulle velge mellom disse. For oss føltes det riktig å få med begge perspektivene når vi snakket om ambisjonen. Hvis vi når vår ambisjon, hvilken verdi vil brukeren oppleve? Og hvilke gevinster ønsker vi å se for organisasjonen? Begge disse aspektene inkluderte vi i teamets diskusjoner.

Etter arbeidsmøtene der vi gikk bredt ut og jobbet med flere ambisjoner og fokus på en gang, var det på tide å samle oss. Alt var jo så viktig! Hvilken ambisjon skulle vi jobbe med først? Vi måtte prioritere ambisjonene. Gjennom litt dot-voting, diskusjon og tenking gikk vi for ett fokus. Én ambisjon.

I teamet har vi jobbet hypotesedrevet i cirka ett år. Det innebærer at de løsningene vi har gått for har vi formulert som hypoteser, som har blitt testet og vi har lært om antagelsen om løsning faktisk løste problemet. Mer om prosessen rundt hypoteser

Men det var jo også bare antagelser at de forskjellige løsningene vi kom opp med, faktisk førte til at vi nærmet oss ambisjonen. Vi burde kunne følge med på om vi gikk i riktig retning. Derfor var det behov for målinger. For å ikke forvirre og blande dette med mål, så brukte jeg begrepet måltall. Hvordan kunne vi vite at vi nærmet oss ambisjonen? Hvordan kunne vi vite at vi skapte verdi for brukerne og organisasjonen?

Å faktisk klare å finne gode måltall og få de på riktig nivå var skikkelig, skikkelig vanskelig. Vi måtte prøve oss frem. Det må også nevnes at når vi jobbet med måltall så var dette ikke ferdig i en workshop på to timer. Det ble mange iterasjoner! Vi jobbet med dette over flere uker der vi også jobbet med konkrete løsninger innimellom. Det ble tett samarbeid mellom meg og utvikler. Mye graving. Mye refleksjon. Og vurderinger. Vi laget et eget dashboard til ambisjonen der vi kunne samle måltall fra ulike kilder på én side.

En ting vi erfarte var at å finne det riktige nivået ble enklere når vi fikk et tydeligere skille mellom ambisjon og løsningshypotese. Måltallene koblet til ambisjonen skulle ikke måle om de konkrete tiltakene en nå jobbet med, funket eller ikke. Fordi disse målingene skulle kobles til løsningen og hypotesen. Målingene på ambisjonen burde være en slags helsesjekk som vi kunne følge med på i løpet av flere måneder. Uavhengig av hvilke idéer vi gikk for, så burde måltallene gi oss en pekepinn på om vi gikk i riktig retning.

Noen ganger var vi veldig fokusert på å finne de gode tallene, men fikk det ikke helt til. Vi stanget hodet i veggen, og en tanke streifet oss: skal vi la være å fokusere på akkurat denne ambisjonen nå? Vi klarer jo ikke å måle det…

Da måtte vi stoppe opp! Tenke på hvorfor vi jobber med disse målingene. Det er jo bare et hjelpemiddel. Selvfølgelig skulle vi fortsatt designe og utvikle det vi tenkte var det viktigste. Og om vi ikke kom på noen geniale måltall før vi lanserte, så kanskje vi kom på noe senere, når vi fikk øvd oss mer på dette.

For uansett: måltallet måtte aldri bli målet i seg selv! For det kunne virkelig gått hardt utover brukeropplevelsen hvis vi skulle optimalisert tjenesten for å få til et godt måltall.

Dette har vært en liten historie om hvordan vi i høst prøvde oss frem med ambisjoner. Og vi prøver oss fortsatt frem. Vi jobber videre med ambisjonene. Prøver fortsatt å finne noen gode måltall vi synes det er interessant å følge med på. De måltallene må følges med på jevnlig, analyseres, forstås og om vi oppdager noe spennende så må vi agere på det. Kanskje blir konklusjonen etterhvert å si: dette er godt nok, la oss sette fokus på en annen ambisjon. Eller skrote en ambisjon. Eller lage en ny.

Denne historien har ikke handlet om hvordan disse ambisjonene også ble formidlet videre til ledelse og brukt i budsjettforhandlinger. Den historien får bli en annen gang.

Ambisjonskanvaset - bruk det som utgangspunkt for diskusjon

Det gjør litt vondt å dele malen til ambisjonskanvaset i dette blogginnlegget. Rett og slett fordi den ikke er viktig! Det er ikke viktig å fylle ut noen mal, for det har ikke noen verdi i seg selv. Det som var viktig var at teamet fikk diskutert hva vi ønsket å oppnå. Det var ikke lett, og for oss hjalp ambisjonskanvaset oss til å styre diskusjonen bort fra løsning og inn på hva som ville bli riktig både for brukeren og organisasjonen.

Vi har ikke landet hvordan vi bør gjøre dette. Dette er sikkert ikke den beste måten å jobbe på. Men det ble denne vi prøvde. Og prøver. Og det er det jeg vil avslutte med: prøv. Vi har bare prøvd oss frem. Det er skummelt. For alt har ikke blitt riktig. Og det er lett å kritisere. Vi har prøvd én måte. Så har vi tenkt litt. Prøvd litt mer. Lært litt. Lært mye. Og prøvd litt til. Det er ikke lett å finne gode ambisjoner for teamet. Det er ikke lett å bytte mellom fokus på ambisjon og fokus på løsning. Det er ikke lett å vise til andre deler av organisasjonen hvorfor vi jobber på denne måten. Det er ikke lett å sette av tid til dette i hverdagen. Det er VIRKELIG ikke lett å finne gode måltall som sier noe om vi er på riktig vei eller ikke. Det enkleste hadde vært å bare ta tak i backlogen vi har, og jobbe oss gjennom den. Men det betyr ikke at det hadde vært det riktige å gjøre.