Kan et produktteam sammenlignes med et parforhold?

For å få et forhold til å fungere må det pleies. Man må sette av tid til hverandre og jobbe med å forstå hverandre, men i en travel hverdagen er dette vanskelig. Fokuset ligger for ofte på det som ikke fungerer. På frustrasjon over at den andre parten ikke tar med seg søpla når man forlater leiligheten, eller at man selv føler at man bidrar mer på hjemmefronten enn den andre.

Siden det er desember føler jeg meg ekstra kjærlig og gavmild. Jeg vil derfor dele hvordan jeg fikk denne aha-opplevelsen, inspirere flere til å se på samarbeid med kollegaer på en ny måte, og gi et aldri så lite tips til noe som gjorde mitt samarbeid med utviklerne mye bedre.

Disclaimer: La meg bare si at det ikke er meningen å dra alle over en kam, slik som de gjør i boken “Menn er fra Mars, kvinner Venus”. Jeg er fullt klar over at utviklere ikke er en homogen gruppe, ei heller interaksjonsdesignere. Vi er alle unike snøfnugg, og ting er ikke så verst på prosjektet heller. Sånn. La oss gå tilbake til historien.

Som interaksjonsdesigner opplever jeg ofte på prosjekt, og i prat med andre designere og utviklere, at samarbeidet mellom disse fagdisiplinene ofte byr på de samme og gjentagende utfordringene. Som eneste designer på teamet, har jeg behov for å gå gjennom en tankerekke, få feedback og forslag til hvordan utføre brukertester og intervju, idémyldre rundt løsninger på problemer, og sparring på skisser både fra et brukerperspektiv, men også fra et teknisk ståsted.

Når jeg står i disse prosessene og spør om hjelp, opplever jeg stadig at motivasjonen til å hjelpe meg er noe lav hos utviklerne.. “Det ser jo bra ut”, er svaret jeg ofte får, før de legger til at de absolutt ikke har noe mer å legge til. Thanks... Det er litt som når du spør om å få en mening fra typen om hva du skal ha på deg, og svaret er “alle kjolene ser fine ut”, før han vender blikket ned mot mobilen igjen. Jeg sitter ofte igjen og kjenner på en liten klump med ubehag.

Hvorfor er ikke utvikleren interessert? Sa jeg noe feil? Burde jeg ha gjort prosessen på en annen måte? Har jeg en forventning om at utviklerne ikke er motivert, og at jeg gjør det til et større problem enn det det egentlig er? Til syvende og sist, sitter jeg igjen med spørsmålet: er det så vanskelig å bare hjelpe meg litt, vi skal jo tross alt utvikle tjenesten sammen?

I dag har vi et slags oppvaskmøte eller familieråd, som oftest kalles for retro i vår bransje. Hver fredag tester vi ut ulike metodikker, for å snakke om hvordan samarbeidet går. Dette er et kjempefint utgangspunkt for å ta tempen på samarbeidet. Overordnet ligger fokuset på hva som fungerer bra, hva vi bør stoppe å gjøre, og hva vi bør begynne med. Jeg tar ofte opp mitt behov og ønske om hjelp fra utviklerne i innsiktsfasen, at de ikke kan forvente at det bare skal ligge en skisse klart til utvikling, og når vi først tar tak i en oppgave så skal vi kontinuerlig samarbeide frem til vi har satt den i produksjon. Der og da både føler og tror jeg at vi er enige. Vi ER så enige! Med ny giv og energi setter vi i gang med de nye tiltakene som nok en gang skal redde oss fra et litt dysfunksjonelt arbeidsforhold. Helt til det går noen dager – toppen en uke. Og vi er tilbake der vi startet. Med vår noe humpete, luggete og lite dynamiske forhold. Litt som i et parforhold. Noen vaner er vanskeligere å endre enn andre.

Det var da det slo meg, den dagen i november. At i retroene har vi et for stort fokus på prosess, og på hva som ikke fungerer med den. Fokuset ligger på hvordan vi kan bli mer smidig, og få ting rett ut i produksjon. Generelt er mengden med negative post-it-lapper mye større enn de positive. Likeledes er fokuset vårt, etter at alle post-it-lappene er lest opp, på hva som ikke fungerer. Sjeldent hylles det som faktisk er bra i mer enn et par sekunder, før fokuset går over til det som ikke fungerer.

Jeg deler mine behov og ønsker om tiltak, men jeg/teamet tar oss sjeldent tid til den type samtalen om hvordan alle opplevde det, for retroen varer tross alt i én time. Vi stiller sjeldent spørsmål om hvordan hver enkelt føler at prosessen gikk, ble behovet deres møtt, og hvorfor tenker og føler man det slik? Jeg kjenner på en følelse av lettelse etter en diskusjon om en post-it-lapp. Samtidig sitter jeg igjen med at vi ikke kom helt til bunns i hvorfor ting er som det er.

Jeg får ikke den magiske følelsen som når man sitter i sofaen med kjæresten, hvor man bare lytter til hverandre, og forstår at man har bare misforstått hverandre. Vi snakker to forskjellig språk. Gary Chapman (2001) sier at man tar imot og viser kjærlighet overfor hverandre på fem ulike språk, og når man forstår hvilken kjærlighetsspråk den andre parten uttrykker, åpner det seg en helt ny verden fylt av ny kjærlig. Sånn er det også for oss ux- og visuelle designere, forretningsutviklere, front-, back- og full stack-utviklere. Vi snakker forskjellig kjærlighetsspråk overfor tjenesten vi lager. Vi har ulike interesser og fokus, men vi vil alle lage den beste tjenesten.

Etter den magiske AHA-opplevelsen bestemte jeg meg for å kalle inn utviklerne til en litt uformell prat, for å forstå deres behov. Litt sånn som man gjør med kjæresten, hvor man innleder med “vi må snakke sammen”. Jeg ville spesielt forstå mer rundt hvordan det oppleves å være med på innsiktsfasen, og hvordan jeg kunne tilrettelegge og tilpasse meg, slik at jeg møter deres behov. Jeg trengte å få bekreftet/avkreftet om prosessen vår ikke bare føltes unaturlig ut for meg, men for resten av teamet, eller om jeg rett og slett har overtenkt alt, og at ting er fint for dem.

For å ikke overkomplisere det, tegnet jeg opp prosessen vår ekstremt overordnet i Miro – Innsikt, bygge og teste. Først satt vi hver for oss og skrev ned post-it-lapper om hva vi likte å jobbe med og hva som kunne oppleves som utfordrende i de ulike fasene innenfor produktutvikling. For hver lapp alle på teamet delte, stilte jeg oppfølgingsspørsmål for å virkelig forstå deres perspektiv, behov og motivasjon. Rett og slett for å kartlegge og forstå deres kjærlighetsspråk. Det var da jeg endelig fikk kjenne på den magiske følelsen av å forstå utviklerne på et nytt plan. De uttrykte at de veldig gjerne ville være med på innsiktsfasen, men følte ofte at de ikke hadde kompetansen til å bidra, som igjen forklarte den lave responsen. Og vi fikk snakket om hva som fungerte og ikke på en ny måte, fordi vi satt våre behov først.

Ikke tolk denne artikkelen som at du skal begynne å se på utviklerne på teamet ditt som kjærestene dine, men noen ganger kan det være fint å sammenligne team-relasjonen med et parforhold. I hverdagen har man mest fokus på hva som ikke fungerer, og hva som kan være bedre. Det er vel litt sånn vi mennesker er bygd opp. Og en gang iblant trenger man å faktisk ta seg tid til å snakke om hverandres behov, om de blir møtt, samt hva man ønsker mer av i forholdet. Og i disse corona-times, kan det være ekstra fint å dyrke og bruke tid det på det som faktisk er bra.

For at innsiktsfasen skal bestå av et samarbeid mellom utviklere, forretningsutviklere og designer, gjennomfører vi innsiktsfasen cirka en uke før planlagt start på utvikling av ny eller forbedret funksjonalitet. Vi er tydeligere på hva vi har behov for av kompetanse, og hvordan vi kan og ikke hjelpe hverandre. Når Jira-oppgaven er klar til utvikling, er det tilfeldig hvilken utvikler som faktisk skal utvikle oppgaven. Skissene ligger klare, så utvikleren ikke blir frustrert. Til slutt, har det at flere utviklere bidrar på ulike faser av en funksjonalitet ført til en økt forståelse for hva vi bygger!