Bærekraft er et tema som blir aktualisert og løftet frem av en rekke ulike interessenter. Blant disse finner man investorer og bedriftseiere. De begynner å fatte interesse for bærekraft som en investering og vekstdriver, ikke bare et spørsmål om ansvarlighet og samfunnsansvar. Investorer krever gjerne høyere avkastning på virksomheter med betydelig negativ miljøpåvirkning fordi denne typen investeringer bærer en høyere risiko.

Som et eksempel, snakker finansbransjen om ESG-investeringer (forkortelse av Environmental, Social and Governance). Her blir bærekraft vurdert med utgangspunkt i bedriftens rapportering av bl.a. klimarisiko og -utslipp, og dermed blir disse parameterne viktige investeringskriterier. Finansmarkedet viser at ESG-investeringer får lavere avkastningskrav, og at investorer systematisk betaler et prispremium for aksjer i slike selskaper. Dette betyr at virksomheter som tar bærekraft alvorlig, og iverksetter konkrete tiltak for å bevege seg i en mer bærekraftig retning, blir belønnet med høyere selskapsverdi.

Videre begynner banker og finansinstitusjoner å tilby produkter med bedre vilkår til virksomheten som aktivt jobber med å bli mer bærekraftige. Det betyr at finansinstitusjoner vurderer et aktivt miljøansvar som en faktor som reduserer finansiell og operasjonell risiko. Dette har blant annet materialisert seg gjennom banker som diskriminerer på lånebetingelser, og dermed tilbyr mer attraktive låneprodukter til virksomheter som tar grep om egen negative miljøpåvirkning. Et annet eksempel er at finansieringsselskaper kan tilby mobilitetsaktører bedre betingelser på leasing av en elektrisk buss enn et fossildrevet alternativ.

Samtidig som private aktører heier frem virksomheter som jobber mot å bli mer bærekraftige, snøres nettet med miljøreguleringer og myndighetskrav stadig strammere. På globalt nivå har vi Parisavtalen som utgjør rammeverket for et internasjonalt klimasamarbeid, og som forplikter land til nasjonale utslippsmål. Avtalen representerer en massiv snuoperasjon fra dagens forretningsdrift, og fordrer formidable endringer i rammebetingelsene til nasjonal næringsvirksomhet. På lokalt nivå kan politiske vedtak forby enkelte typer drivstoff, eller pålegge restriksjoner på kjøring i byer. Prinsipielt betyr dette at myndighetene belønner bærekraftige virksomheter gjennom subsidier eller andre incentivordninger, mens virksomheter med en negativ miljøpåvirkning straffes med bøter og strengere regulatoriske krav på f.eks. produksjonsutslipp.

Til slutt observerer vi en stadig økende interesse og bevissthet rundt miljø og bærekraft i den generelle befolkningen. Dette fører med seg økte forventninger til at bedrifter tar samfunnsansvar og sikrer åpenhet rundet egne verdikjeder og produksjonsprosesser. Med endringer i befolkningens holdninger, følger naturlig nok også en dreining i kundepreferanser og atferdsmønster. Vi som kunder og forbrukere ønsker gjerne å bli mer bærekraftige, men sliter gjerne med gjennomføringsevnen.

Det å ta bærekraftige valg utfordrer vanene våre og påvirker livstilen vi har utviklet over tid, og det er derfor naturlig at vi beskytter oss mot disse endringene. For mange oppleves et gap mellom hvor bærekraftige vi ønsker å være, og hvor bærekraftige vi faktisk er. Dette kalles kognitiv dissonans. Det er rett og slett veldig vanskelig for oss å endre adferd over natta når problemet ikke er synlig i hverdagen vår. Derfor etterspør vi som kunder i stadig større grad produkter og tjenester som kan bistå oss med hjelp til å bli mer bærekraftige i hverdagen.

En rekke interessenter stiller altså strengere krav til mer bærekraftig forretningsdrift, grønnere produkter, og tjenester som bidrar til brukerens bærekraftige verdiskaping. Dette handler i essens om at pengestrømmer re-allokeres til mer bærekraftige virksomheter, og at kunder, myndigheter og investorer straffer virksomheter for miljørelaterte overtramp. Det blir rett og slett bedre butikk av å være bærekraftig.

Alt dette vil naturlig nok påvirke forretningsdriften i et økende antall selskaper. Som en naturlig konsekvens er det flere virksomheter som setter bærekraft høyt på agendaen, og dermed har lavkarbon blitt et viktig strategisk element. Dette fordrer at selskaper justerer kursen, inkludert endringer innen forretningsmodeller, organisasjonskultur og produktutvikling. Til og med giganter innen olje- og gassvirksomhet, selskaper som har basert sitt eksistensgrunnlag på å tilby markedet produkter som bidrar til klimautslipp, har begynt å inkorporere bærekraft i strategien. På ett tidspunkt i en ikke altfor fjern fremtid, vil bærekraft antageligvis være en hygienefaktor for de fleste selskaper med vekstambisjoner.

Bedrifter kan adressere bærekraftsproblemet gjennom minst to ulike tilnærminger; enten gjennom å ta ansvar ved å feie for egen dør, eller ved å behandle bærekraft som en mulighet med forretningsmessig verdi[1].

Førstnevnte handler om at bedrifter tar ansvar for egen negative miljøpåvirkning, og forsøker å redusere bedriftens egne utslipp. Som et eksempel kan produksjonsselskaper foreta endringer i produksjonsmetoder eller i bruk av produksjonsfaktorer. Et annet eksempel kan være virksomheter som gjør bevisste designgrep for å øke levetiden til et produkt, eller legger til rette for at produktet kan repareres. På den måten kan virksomheter ta ned risiko og kostander assosiert med prosesser som i utgangspunktet har negative miljøpåvirkninger.

Bedrifter kan også håndtere bærekraftsproblemet som en mulighet til å skape nye, kreative og inntekstgenerende forretningsmodeller gjennom håndtering av andres negative påvirkning. Dette kan handle om at produksjonsselskaper tar betalt for å samle CO2 som råvare i produksjonen av karbonnegativ plast. Bedrifter kan også posisjonere seg med en sirkulær forretningsmodell, og dermed påvirke øvrige ledd i verdikjeden for å sikre at bruksverdien til materialer, produkter og komponenter blir bevart så lenge som mulig. På den måten kan bedrifter bruke nye kundepreferanser og strenge regulatoriske krav til å opparbeide seg et vedvarende konkurransefortrinn.

Vi tror at en strategi med et bærekraftselement og et langsiktig perspektiv på hvordan virksomheten skal sikre lavere karbonutslipp, kan gjøre virksomheter mer konkurransedyktig på sikt. For selskaper som evner å utnytte bærekraft som en mulighet, kan en omstilling til nye forretningsmodeller bli en gullgruve. For andre selskaper kan det kreve formidable transformasjonsprosesser som er helt nødvendige for å oppnå lønnsomhet på lengre sikt.

Økte forventninger til bærekraftig forretningsdrift resulterer altså i økte kostnader, større risiko og redusert inntjeningspotensial ved uansvarlig forretningsdrift. Det er allikevel sannsynlig at totalkostnaden ved å omstille seg i dag, er vesentlig mindre enn det den vil bli på lang sikt. Vi vil derfor argumentere for at dersom din virksomhet ikke har satt bærekraft på agendaen i strategiske og operasjonelle diskusjoner, er det på høy tid. Ikke fordi din bedrift nødvendigvis skal legge til bærekraft i kjernen av verdiforslaget, men fordi de færreste virksomheter har råd til å ignorere bærekraft som kostnads- og risikodriver i tiden fremover.

Kilde: [1] Jørgensen & Pedersen, Restart 2018