Hei, du! Stand-up’en din handler ikke om deg

Av og til lærer man noe som gir øyeblikkelig mening. Så øyeblikkelig at man glemmer hvordan man tenkte frem til det punktet — at man før har gjort noe annet, og at andre ikke nødvendigvis har lært det samme.

At boardet handler om produktet vi lager, ikke om teammedlemmenes arbeid, er en sånn lærdom for meg. Første gang noen uttrykte det i ord for meg (da kontinuerlig leveranse-helt Espen Ekvang og jeg var på oppdrag sammen) var det som om jeg alltid hadde tenkt sånn. For hvordan kunne jeg egentlig ha tenkt noe annet? Da jeg for noen uker siden fikk høre en entusiastisk kollega (med-fagsjef Kristofer Selbekk) si

ble jeg minnet på — igjen — at det å jobbe _ekte_ smidig, og få til kontinuerlige leveranser er en reise. Som folk tar i eget tempo, og som på ingen måte er den samme reisen for alle. Selbekk er en mester i å motivere folk til å dele fra sine reiser, og pushe oss alle litt i samme retning, så da jeg (litt hovent) “ja, det har jeg ment lenge!” (aka to år, fra da Espen sa det til meg), sa han “skriv en bloggpost om det!”

Okei — her er den.

Å snakke om løsningen vi jobber med som team, heller enn hva hvert individ jobber med, har flere fordeler:

1. Det hjelper oss å fokusere på mål, og jobbe målrettet
2. Det hjelper oss å smelte sammen som team
3. Det hjelper oss å fjerne hindringer raskere

Men først: hva mener jeg egentlig med å ikke snakke om deg, men om løsningen?

Hvor mange har vel ikke vært i stand-ups om oppleves mer som en rapporteringsrunde enn en måte å synke opp? Jeg har vært i utallige stand-ups som passer den beskrivelsen, og er fortsatt innom mange sånne, når jeg besøker ulike team. Vi tar en runde, person for person, og kjører den vante runden (av og til litt forkortet, av og til litt est ut, men alltid individfokusert): hva gjorde jeg i går, hva skal jeg gjøre i dag, hva trenger jeg hjelp til. Alle står pent og venter på tur, alle har fordelt oppgaver seg i mellom, så hva de andre gjør er ikke så farlig, jeg står og forbereder hva jeg skal si i stedet for å nødvendigvis lytte så nøye. Som UX’er spisser jeg ørene litt når noen av utviklerne jobber med noe som tilfeldigvis berører meg… eller de sier at det de trenger hjelp til, er at jeg går gjennom noe i frontend som blir ferdig i løpet av dagen. Av og til ser vi på boardet underveis — og da peker hver person på “sine” lapper, og kanskje flytter vi på dem når den personen sier “ja, den kan vi flytte videre”.

Når vi bruker stand-upen til å snakke om løsningen, er det umulig å ikke forholde seg til boardet. Og da brukes også boardet til det det bør brukes til: beskrive løsningen — ikke arbeid. La meg forklare: når boardet skal beskrive løsningen, finnes det f.eks ikke egne “design-lapper”. Å skisse opp en brukerflyt beskriver ikke løsningen din, det beskriver arbeidet til UX’eren. Å ha sånne lapper i boardet er en god måte å skille ut et fag i teamet, og unngå tverrfaglighetlig på løsningen på. Når boardet skal beskrive løsningen, er alle lapper elementer i løsningen som det skal gjøres noe med (bygges på nytt, fikses på) — og stegene i boardet representerer de forskjellige tingene vi som team må gjøre med elementet for å få det ut i bruk. Analysere, definere, kode og utforme, teste, etc. Lappene bytter kanskje hender i løpet av gangen gjennom boardet, ettersom vi har ulike kompetanser og styrker, og ofte er vi flere hender på samme lapp — fordi det trengs flere hender og hoder for å få et element til å funke.

Når vi har stand-up og snakker om løsningen, kommer det dermed helt naturlig å se på lappene — for det er jo å se på løsningen vår. Vi ser på hvilke elementer vi jobber med akkurat nå, og hvordan vi ligger an. Med et helt eksplisitt trykk på vi. Stand-upen starter med å se på de lappene som ligger langt ut mot høyre — det som ligger nærmest prod og effektmåling — for det er de elementene vi har jobbet aller mest med i det siste, og dermed er mest kritiske og representerer høyest verdi. Alt som hindrer de elementene fra å bli ferdigstilt og komme ut i prod, eller å bli målt effekten av når de er ute, er det aller viktigste for teamet å prate om akkurat nå.* Jobben til teamet er å sørge for den effekten løsningen skal bidra til. Uten at vi får noe ut i prod, får vi heller ikke noen effekt. Så det gir mening da, at stand-upen vår tar tak i det, som første og fremste formål.

Dersom det er noe som blir hindret fra å gå i prod, kan den personen som har sitter nærmest den problemstillingen melde det — og teamet kan snakke om hvordan vi kommer oss forbi den hindringen.

Så går vi videre, fra høyre mot venstre. Er det få hindringer, og ting går som smurt, havner vi kanskje helt til venstre og ser på hvilke lapper fra backloggen vi kan sette i gang analyse på — og altså de elementene vi skal bygge ut løsningen med.

At jeg skal sitte og skisse på noe i dag, eller gå i et møte om designsystemet, eller at du skal i techleadforum klokken 14 — det har vi kanskje meldt på slack før stand-up (eller etter), for det handler jo bare om å være litt forutsigbar for teamet ditt på når du er tilgjengelig og når du er borte, eventuelt. Hvis det er viktig for deg og teamet ditt å melde sånne ting i stand-up, ville jeg tatt en retro asap. Da tyder det på at dere snakker for lite med hverandre gjennom dagen, og at stand-upen er hovedarenaen deres for å møtes. Varsko her! Da er dere ikke et team.

Okei — så over til fordelene med en løsningsorientert stand-up, heller enn en individorientert!

Som et produktutviklingsteam, er jobben vår å realisere — ikke egentlig et produkt, men effekt. Vi skal oppnå mål som støtter den forretningen eller mandatet vi er tilknyttet. Det virker såre enkelt, men dæven så vanskelig det er å utøve i praksis. Hvor lett er det vel ikke å bare være seg selv nok, jobbe med en lapp, dykke ned i fag, og ta en ny lapp når du er ferdig. Eller bare se etter neste nye element som hadde vært fett å lage, og la effekten seile sin egen sjø.

Å jobbe etter effekt er sin egen bloggpost verdt (det er sitt eget store dyr) — men å ha blikk for helheten av produktet, og ikke bare lappen(e) du sitter med akkurat nå, det hjelper denne typen stand-up med. Fordi vi hver morgen jo nettopp starter med å se på “hva skjer med produktet vårt akkurat nå?”. Vi skrur fokuset vårt til å handle om løsningen hver morgen, med ekstra vekt på hva som er nærmest med å kunne bli tatt i bruk. Og dermed oppnå effekt. Vi snakker om hvordan vi kan få det vi har brukt mest tid på i det siste til å komme ut — og konsentrerer teamets innsats på å få det igjennom, og blir på den måten mer målrettet i arbeidet vårt.

Når vi slutter å melde hver morgen hva “jeg skal gjøre idag” og hva “jeg har gjort”, og heller snakker om hva “vi må gjøre for å få det elementet ferdig og ut i prod”, styrker vi teammentaliteten, nesten umerkelig. Ord er makt, og måten vi snakker om ting på, påvirker hvordan vi tenker om dem. Jo oftere vi snakker om “meg og mitt arbeid”, jo mer definerer vi det individuelle bidraget, og bygger ikke et team, men en samling personer som jobber tilstøtende på ett produkt. Et ekte team består av personer som deler samme mål. Å sammen se på lappene og hva vi må gjøre for å få elementene ut i prod, bygger opp under det.

Å melde “hva trenger jeg hjelp til i dag” er egentlig et ganske heavy ansvar å gi til folk. Det krever at man selv ser sine svakheter og utfordringer, tør å melde dem, og også å forstå utfordringen godt nok til at man greier å verbalisere det til en konkret forespørsel om hjelp. Hvor ofte har du møtt en kollega som har sittet akkurat litt for lenge med en oppgave fordi det ikke ble bedt om hjelp tidligere? Eller hvor ofte har du selv sittet for lenge med en oppgave fordi du ikke ba om hjelp eller sparring tidligere? Jeg har gjort det altfor ofte selv, hvert fall. Og når det tar tid, sitter vi faktisk i en situasjon hvor vi lar hindringer bestå lenger enn de må — og vi blir et tregere team enn vi trenger å være. Når vi bruker stand-upen til å snakke om løsningen, og ikke oss selv, blir hindringer ikke et personlig spørsmål om hva jeg trenger hjelp til, men en felles diskusjon om hva som hindrer oss fra å få et element ut i prod og bli målt. Spørsmålet blir “kan denne gå ut i prod i dag, den har ligget i test siden i forigårs” — og vi som team kan ta tak i det som eventuelt hindrer den fra å gå i prod. Eller videre til peer review. Eller fra analyse til “klart for utvikling”, alt ettersom. Og fordi vi har stand-up hver dag, har vi også den praten hver dag, om de elementene som er tettest på å bli realisert.

…og vi trenger ikke å høre om alle møtene du skal i i dag i stand-up. Vi må snakke om løsningen, og hvordan det går med den — det er å snakke om formålet vårt som team, og hvorfor vi er her. Det høres kanskje litt høytsvevende ut, men… jeg motiveres av at arbeidet mitt har mening, og da er det ofte litt høytsvevende kontekster som driver nitty-gritty arbeid fremover. Stand-up er en del av hverdagens nitty-gritty. Du kan få den unna som kun et litt ubevisst, tradisjonelt “smidig”-rituale. Da kjører du på med vanlig “hva skal du gjøre i dag”-runde i teamet.

Eller! du kan bruke den til å bottom-up bygge en kultur i teamet ditt for å huske på hva vi er her for, samle folka til å være et ekte team, og jobbe enda mer effektivt med å komme seg forbi hindringer og skape effekt. Kjør stand-up som en runde på løsningen deres — ikke om dere.

*Denne måten å kjøre stand-up på har et navn (som en tredje kollega, mer akademisk anlagte enn meg Moquan Chen, bemerket i den samtalen mellom Selbekk og meg): Walk the board/walking the board. Sånt er ikke jeg så opptatt av, å definere en metodikk eller følge en bestemt “teori” (oppskrift) og gi ting navn — så lenge det håndverksmessig gir mening å gjøre noe på en viss måte. Men! Det betyr at du kan google det, og finne flere beskrivelser av det, om du vil lese mer om det. Mitt forslag er likevel: bare gjør det. Du er ikke avhengig av korrekte definisjoner og bransjebegrep. Bare begynn å ta frem boardet til stand-up, kikk på høyre side av boardet i starten, og spør dere selv, som team: “åkei, hvordan ser det ut her”. Mer trengs ikke, for å være i gang. Lykke til med produktutviklingen, folkens!