Hvordan fondsparing gjorde meg 30 år eldre

Jeg har alltid elsket pengetrær. Sparegrisene sto smilende på rekke og rad i barndomshjemmet mitt. BSU-kontoen ble opprettet så fort jeg kunne, og selvfølgelig alltid fylt opp til randen 1. januar hvert år. Neida, så jeg har alltid elsket pengetrær. Enten i fysisk eller digital form.

Trodde jeg.

For la meg repetere det jeg nettopp påsto en gang til, som om jeg viser deg en keynote, og prøver å skape et poeng som du skal bli nysgjerrig av:

Jeg har alltid elsket pengetrær. Enten i fysisk eller *strek over* digital form.

Jeg som trodde jeg var nokså teknologisk kyndig og pengesavy, fikk meg en real knekk da jeg begynte å deale med fondssparing i SpareBank 1. Løsningen er som en evig lang gjettelek av “hva skjer når du trykker på denne knappen, tro?”. Og i det du tror du har forstått navigasjonen, har de søren meg lekt Facebook og lansert en ny komponent som bare kødder til hele flyten.

Til alle banker der ute: Ikke lek Facebook. Ikke tro at kontinuerlig design løser alle problemer for kundene deres. Spesielt ikke når det gjelder deres økonomiske fremtid.

Fader, altså. Om jeg bare hadde investert i en skikkelig rynkekrem i stedet. Da hadde jeg sikkert ledd hele veien til banken. Uten en eneste smilerynke. Som dette:

Men i stedet for ser jeg slik ut:

Jup, fondsparing har gitt meg rynker, du trenger ikke å si det. Jeg ser rett og slett gammel ut. Gammel og fortvila. Fondsparing har gått på helsa løs.

Det hører dog til historien at jeg, før jeg begynte å investere i fond, ikke opprettet aksjesparekonto. Du vet, den kontoen du må opprette for å kunne shuffle kjøp og salg av aksjefond skattefritt, før du eventuelt putter pengene og den da beskattede avkastningen i en bankkonto.

Det var dumt av meg. Men min mestringsfølelse av å investere i fond raste like mye som aksjene i DNB Health care A da jeg endelig fikk surra meg til å opprette en, også, skal jeg si deg.

Selv om SpareBank 1 har informative og godt skrevne rådgivningsartikler om fond- og aksjekjøp, savner jeg betryggende mikrotekster, sånne korte tekster som dukker opp mens du gjør ting i en digital tjeneste — spesielt når du oppretter en aksjesparekonto.

OG, når dét er sagt, hadde jeg aldri hatt noe vondt av en liten, vennlig dult nederst i mobilbanken, som kanskje sa noe som “Hanna, du sparer og sparer i fond. Men NÅ er det vel kanskje på tide med en aksjesparekonto? _Opprett aksjesparekonto_”. Og så hadde jeg trykket meg videre inn der, og fått god veiledning underveis på hvordan jeg kunne knyttet denne aksjesparekontoen opp til mine allerede godt etablerte investeringsplaner, sparemål og månedlige cashflow. Først DA hadde vi begynt å snakke.

Bare forsøket på å organisere en pengeflyt som beskrevet over, ga meg 40 nye grå hårstrå, økt puls, hetetokter og indre uro. Har fondsparing kastet meg rett inn i overgangsalderen eller er dette bare en kroppslig reaksjon på ubehagelig brukeropplevelse av noe som betyr ganske mye for meg? For er det noe dette er, så er det ubehagelig.

Ubehagelig å føle at du ikke har kontroll på dine oppsparte midler. Ikke vite hvor fremtidens økonomi befinner seg (jaja, hvem vet vel det uansett når en investerer i fond), eller hvordan du får koblet aksjesparekontoen din opp til ulike beholdninger og sparemål. Alt i løsningen ligger liksom så til rette for at fondsparing skal oppleves strukturelt, men når det kommer til stykket, skorter det på et symbiotisk forhold mellom det logiske og teknologiske.

Det er rett og slett for mange veier til rom i form av en evig runddans for hvordan du liksom på en smart måte skal kunne kjøpe andeler i et fond. Og på den andre siden er det, ironisk nok, for trangt rom for muligheten til å kjøpe fond med aksjesparekontoen din. Slik oppleves det i hvert fall for meg. Aksjesparekontoen min har blitt problemet.

For ja! Det er dritlett å shoppe fra brukskontoen — altså sette brukskontoen opp som belastningskontoen! Det har jeg gjort lenge nå. Jeg følte meg som Jordan Belfort på Wallstreet, shoppet litt andeler her og der, fulgte nøye med på rentene hver dag, spekulerte i hva som kunne være lønnsomt å spare i, og tenkte at herfra går det bare oppover! Så opprettet jeg aksjesparekonto, og det var som om 2008 slo meg i trynet.

Jeg fikk ikke pengene, altså de faste månedlige kjøpene som jeg ville sette opp, til å flyte gjennom aksjesparekontoen.

Så jeg forsøkte manuelt, da. Og bare se her, se hvor knotete dét var:

“Hmm, ligger svaret i å først navigere gjennom “min oversikt”, så til “fond”, så til “kjøp” — men vent, hvor er aksjesparekontoen som et alternativ til belastningskonto ved kjøp da? Eller er det heller lurt å trykke på “aksjesparekonto” under “min oversikt”, for så “kjøp fond”? Ja, der var visst aksjesparekontoen automatisk belastningskonto, ja. Men den splittede delen av aksjesparekontoen jeg ønsker å bruke, viser 0,00 kr? Okei, så jeg må dele opp hvor mye penger den skal få ha i seg, og bare dét tar et par-tre dager å vente på, fordi en avdeling i Trømsø skal fikse det.”

Og sånn går no dagan, mens du forsøker å være smart og handle når aksjene har en liten nedgang. Men det kan du bare glemme, når du må vente på å få tilgang til pengene du la inn i kontoen, fordi de må splittes av banken for at de skal kunne gå til rett sparemål. Det er til å få hodepine av. Og jeg angrer på at jeg opprettet aksjesparekonto nå. Eller mest av alt angrer jeg vel kanskje på at jeg ikke opprettet aksjesparekonto fra starten av. MEN! Som jeg prøver å forklare, har i hvert fall dét sin logiske forklaring: Det krever mindre og oppleves enklere å kjøpe i fond når kjøpet foregår utenfor en aksjesparekonto — altså bare direkte fra brukskontoen din.

Navigasjonen for hvordan du kan få til en forutsigbar pengeflyt hver måned, er like rotete som hodet mitt kommer til å være når jeg er 90. Jeg føler meg gammel, dum og ubrukelig (uten at jeg sier at gamle folk automatisk er dumme og ubrukelige, det vil jeg understreke!). Men jeg er, i motsetning til denne fondssparingsløsningen, smart. Smart nok til å vite at det er denne løsningen som er på en måte gammel, dum og ubrukelig.

Vi går en seig og pinefull død i møte om alle digitale løsninger for fondsparing forblir som dette. Kanskje det er best å investere aksjer i et begravelsesbyrå med “begravelse” som sparemål. Så får i det minste de minste en bekymring mindre.

Men da må jeg jo splitte aksjesparekontoen!

Jeg får si som de fleste andre 59-åringer i det ganske land her: Alt var mye bedre før. Tiden med sparegrisen føltes mye mer oversiktlig. Akk og ved, jeg som følte jeg hadde grønne seddelfingre. Nå er jeg redd mitt pengetre er i ferd med å visne.